Tresnitt på brystet og tre snitt på bordet: om tribalepidemien og trykkekunst

Ingrid Gundersen

Oslosommer: park, pils, og den fullstendig kostandsfrie og delvis ufrivillige eksponeringen for tribaltatoveringer. Det skal godt gjøres å gå en hel sommersesong uten å danne seg en formening om byens mest konsekvente personlige estetiske uttrykk: de spisse abstraksjonene som sprer seg som et smittsomt utslett i undergrunnsmiljøene. For de særskilt (u)heldige av oss, som har noe uoppgjort med en innehaver av en slik tatovering, vil jeg advare om sterke inntrykk på utstillingen Gothic Modern ved Nasjonalmuseet. En urovekkende likhet finnes nemlig mellom diverse grafiske trykk fra 14/1500-tallet og de snirklete strekene som markerer byens ravere som et svimerke. Selv måtte jeg gripe meg til brystet og sette meg i utstillingens stilleavdeling for å gjenvinne pusten, etter å ha sett en kopi av Martin Shongauers’ St. Antonius’ fristelse. Jeg fikk rett og slett en overveldende fornemmelse av å bli tilbudt enda et snitt på en trang bar, og måtte klypes i armen for å påminnes at det faktisk ikke var en heltatovert technokriger, men et harmløst tresnitt jeg sto foran. 

Rent estetisk er det altså ikke noe betydelig skille mellom et harmløst tresnitt på museet og tre harmfulle (fant opp nytt ord) snitt i en trang bar. En annen likhet mellom St. Antonius’ fristelse og den tatoverte fristelsen som sitter ved siden av meg i baren, er at jeg mest sannsynlig blir kastet ut av en vekter om jeg forsøker å ta på noen av dem. Gud forby at en kvinne har hobbyer. Det er vel ikke min feil at de samme mønstrene og motivene som søkte å vekke følelser av hengivenhet hos dydige kristne, nå befinner seg som en kroppsnær heldrakt på mennesker jeg møter i beruset tilstand? Gjennom en slags kombinasjon av den middelalderske trangen til å flaggelere, altså piske seg selv til blods ut av gudfryktighet, og den tidlig moderne trykkekunsten, muliggjort ved innriss av intrikate mønstre i treplater, har en hel generasjon av unge mennesker blitt forvandlet til andaktsbilder på to ben. De innfløkte mønstrene på de gulnede pergamentssidene utstilt på Nasjonalmuseet har hoppet over et ledd, og risses nå direkte inn i huden på andektig ungdom. I det disse menneskene nå begynner å flekke av seg klærne i anledning sommersesongen, møter jo jeg, en kunstelsker med et vaktsomt øye for middelalderestetikk, på like mange muligheter som utfordringer.

Nå tror jeg ikke at det nødvendigvis er hverken gudfryktighet eller dyrking av tidlig moderne grafikk som er den utløsende årsaken til tribal-manien. Tatoveringsmønstre sprer seg nok som ild i tørt gress på akkurat samme måte som konvensjoner for visuelle uttrykk gjorde i middelalderen; gjennom gjensidig inspirasjon, kopiering og konvensjoner. Etsningen av St. Antonius på Nasjonalmuseet er selv en kopi av den tyske mesterens original, og det samme gjelder nok for flere av de innfløkte symbolene som dukker opp som del av kristianiaungdommens sommerdrakt. Selv om mange tatoveringskunstnere legger mye vekt på hver tatoverings individuelle utforming og karakter, kopierer mange sjarlataner både design og plassering. Denne typen gjenbruk av visuelt skaperverk blir nok sett litt mer ned på i dagens tatoveringsmiljø, enn kopieringen av grafikk på 1500-tallet. 

De utskårne treplatene som ble dekket av blekk for å lage avtrykk på renesanssekunstnernes papirer, minner litt om stensilene som legges over den barberte huden til en tatoveringskunde, for å markere tatoveringens skisse før det virkelige arbeidet starter. Begge disse metodene bruker avtrykk av blekk for å overføre designet til sin endelige plassering. Måten disse avtrykkene skapes på, forutsetter at designene innledningsvis skapes speilvendt, ettersom avtrykket blir en invertert kopi av originalflaten. Det samme gjelder imidlertid ikke for tegninger og tatoveringer skapt via frihåndsillustrasjon, som hopper over det trykte mellomleddet, og illustreres direkte. En tatovering kan allikevel tegnes frihånd, før den overføres til huden via en stensil. Forholdet mellom originalillustrasjon/kopi/avtrykk/skisse blir altså litt annet i tatoveringsstudioet enn i trykkeriet. Allikevel må jeg si at både motiv og metode får meg til å mimre til trykkekunstens gullalder i møte med tribalkulturen. 

Jeg kjenner meg egentlig litt igjen i bildet av den lidende St. Antonius. From og andektig, er jeg omringet av sorthvitt-illustrasjoner i blekk, av spisse vinger og knoklete lemmer. Forhåpentligvis er jeg ikke alene om dette. I så fall er dette en noe utleverende tekst fra min side. Til andre ofre for tribalepidemiens fristelser vil jeg uansett advare:

Når økende temperaturer bringer stadig flere tribaltatoveringer frem i lyset, er heller ikke museet et trygt sted å søke dekning.

Kopi etter Martin Schongauer
St. Antonius fristelse (1700-tallet)
Etsning
Nasjonalmuseet, Oslo