Et fargerikt mini-samfunn

Lyra V. I. Hope

Foto: Lyra V. I. Hope

Etter å ha vokst opp nær banen klarer jeg virkelig ikke å sove uten støy. Det er noe beroligende og fritt med lyden av folk. Uten 10+ barn som skriker utenfor vinduet mitt, musikk på ørene og konstante bylyder rundt meg klarer jeg rett og slett ikke å fungere. 

Med tanke på dette er Kiyoshi Yamamotos utstilling «YOU ARE WHAT YOU IS» på Munch Museet perfekt. Ved inngangen er det en rekke små silkebånd i alle regnbuens farger som minner om festivalbånd. Allerede hører jeg lyder fra rommet. Det er to sideinnganger hvor det henger silketekstiler med gradientfarger ned fra taket - hver med forskjellige fargekombinasjoner - noe som gir en leken introduksjon til rommet. Når jeg kommer inn er det til lyden av musikk fra den brasilianske komponisten Hermeto Pascoal og barn som leker. Hovedverket «Unweaving the rainbow» er hengt noen meter foran en hel vegg av rommet og har tre delvis-overlappende horisontale lag av håndfargede silketekstiler som beveger seg automatisk i forskjellige mønstre.

Interessert i verket snubler barna framover for å ta av seg skoene mens de fortsatt løper og strekker de store silketekstillene i hovedverket om seg selv for å leke spøkelse. På baksiden av verket stirrer de fascinert på LED-lys med skiftende farger og prøver å hoppe for å ta på de (for det meste uten hell). En blå lekehøyde på motsatt side av rommet blir den perfekte plassen for å legge seg flat og fryktløst rulle nedover – om og om og om igjen. Og for barnas skyld har utstillingen vært en stor suksess, noe som måles i antall ganger silketekstilene blir ødelagt. Jeg ser en fortvilet Munch-ansatt på telefonen med noen jeg antar skal fikse det.

Barna får leke fritt, musikken spiller og jeg føler meg knyttet til dette rommet, disse folkene, selv om jeg ikke kjenner noen. Det blir som et lite mini-samfunn som bare eksisterer der og da. Verk som krever deltakelse har en stor sårbarhet i avhengigheten til publikummet. Opplevelsen av utstillingen blir påvirket av engasjementet den spesifikke dagen man er der. I dette tilfellet har det derimot fungert fint, selv når de voksne i rommet gjør særdeles lite.

For de voksne er kanskje den største nedsiden med utstillingen. Jeg så ingen andre voksne gå bak for å se på LED-lysene, så bare totalt to foreldre som var nær silketekstillene (for å leke med barna) og jeg overhørte noen som sa «vi trodde jo at vi skulle på en ordentlig utstilling... ikke dette» før de stakk for å finne vin. Selve verkene åpner for muligheter til lek og deltakelse, men de eneste jeg så som turte å engasjere seg var barn og få foreldre. Mens jeg satt på lekehøyden og koste meg i dette rommet av fellesskap, kom det mange voksne som så et øyeblikk på utstillingen bare for å gå ut døra igjen. Som om lekende barn er en plage, for høylytte og impulsive. Som om noe rettet mot lek ikke kan være ekte kunst. Men det er nettopp dette Yamamoto ønsker å utfordre. Yamamoto bruker bevegelse av silketekstiler og skiftende farger for å vekke interesse - og tillater en grad av interaksjon få kunstnere gjør. Om folk lar seg selv leve uten begrensinger til hva som er voksent og «ekte kunst» hadde de fått mye ut av det. Fordi jeg og de få andre voksne som faktisk ble værende i rommet hadde en good time med kunsten vi.

Selve utstillingen virker litt for liten og Munch kunne gjerne gitt Yamamoto mer plass en det lille rommet utstillingen er plassert i, men det funker. Det er en vanskelig kunst å designe for lek, men Yamamoto klarer det med glans.