Kan jeg også få sitte på kunsten?
Emilie Celius
I det siste har offentlig kunst tatt steget og blitt min favoritt-type-kunst. Situasjonene rundt kunsten føles så åpne og kollaborative med vær, gjentatte berøringer og dyreliv. Materialenes reise og påvirkelse av dette inspirerer meg, da kunsten integreres mer inn i landskapet den tilhører når den får lov til å bli påvirket. Dermed vil jeg nå ta deg gjennom tre verk som bringer glede til livet mitt.
Selene på Langøyene
Da jeg for første gang gikk av båten på Langøyene så startet det å regne, og blåse, mer enn det noen gang har gjort mens jeg hadde vært ute. I det fallende regnet trodde jeg at jeg så en ekte selfamilie på stranden. De stod helt stille. Kanskje de var like sjokkerte av været som jeg var? Jeg måtte barske meg gjennom regnet og komme nærmere. At de kunne være skulpturer falt meg ikke inn. Likevel, så er det jo eksakt det de er. I hjertet mitt vil de alltid være levende, da jeg følte vi delte på dette værrelaterte sjokket. Selene er Andrea Scholze's verk Familien fra havet.
Fontenen i Vigelandsparken
Vigelandsparken og skulpturene her har lenge føltes som kjedelige turistfeller uten sjel, men jeg ville prøve å finne noe som kunne lyse opp skulpturene for meg igjen. Kanskje jeg skulle gå for den ultimate turistdestinasjonen, og bruke sinnataggen som en parallell til overskriftene jeg tidligere har lest om The Mother, men da jeg kom til Fontenen, med alle måkene på toppen, lurte jeg ikke lenger på hva jeg ville skrive om. Fontenen føles som et slott, med en vollgrav rundt. Vannet holder oss på avstand. Ulike relieffer og skulpturer er del av den, og seks menn holder oppe skålen, hvor måkene sitter på toppen. Måkenes slott. Her er måkene trygge, og de er de eneste som flyr av og på fontenen. Endelig kan måkene få en opplevelse av å ha en oppløftet samfunnsposisjon. Jeg tenker på at Norge ikke har hatt en adel, men Fontenen forteller meg at joda, det er gråmåken, sildemåken, hettemåken og fiskemåken! De stjeler maten vår, bæsjer på oss, og lager masse bråk. Er det ikke det en adel skal gjøre?
The Mother
Jeg hadde egentlig ikke lagt merke til Tracey Emin's The Mother, utenom å tidligere ha sett flere overskrifter om skulpturen i Bjørvika. Da jeg gikk dit var det mange sprinkelsystemer som sprutet rundt i blomsterengen, og det var som en slags mild Mission Impossible å komme seg rundt skulpturen uten å bli våt. I utgangspunktet ble jeg veldig rørt da jeg så henne, hun kjennes som en kvinne som lar seg selv eksistere i offentligheten i en sårbar tilstand. Etterhvert følte jeg på avsky. Armene og hodet på skulpturen er deformert og det føltes ubehagelig å se opp. Magen, lårene og blomsterengen rundt føltes trygge. Jeg fikk assosiasjoner til forumtekster jeg har lest på Kvinneguiden, hvor jeg har sett folk snakke om vansker rundt å være mor. Noen snakket om å miste sin identitet, andre om vansker med å føle kjærlighet for sitt nyfødte barn. Mange var slitne, og hadde ikke overskudd til noe som helst, de kunne ikke dusje, gå på do i fred. Kanskje de føler seg som hvordan skulpturen ser ut, med morsrollen føler jeg at man kan få et spotlight på seg. Alle dine humør og skavanker blir så synlige. Er hun virkelig i stand til å være mor? På toppen av The Mother så jeg en måke her og en måke der, og begynte å tenke tilbake på Fontenen i Vigelandsparken. Måkene der borte på deres turist-slott, mot mors-skulpturen som kun har plass til en eller to måker på seg. Jeg er litt sjalu på måkene, og deres evne til å være en del av alle byens situasjoner, på topp av hver en skulptur.