er marstein vår macklemore?
Naomi Medina
Norsk kulturliv er om dagen dypt preget av valget mellom solidaritet og integritet. Granskinger av investeringer og eierskap fremdriver diskusjon blant de største kulturaktørene i Oslo og det er blitt viktigere nå enn noensinne før å ta et standpunkt. Øyafestivalen, som er kjent for å være Oslos mest hjemmekoselige festival, har et tilhørende publikum og samarbeidspartnere som er kjent for å stå opp for sosial rettferdighet. Etter at det ble kjent at festivalen eies av det amerikanske investeringsselskapet KKR, som blant annet investerer i ulovlige israelske bosettinger og folkemord i Palestina, har flere tidligere og nåværende samarbeidspartnere brutt med festivalen, og tatt et aktivt standpunkt mot Øyafestivalen i den offentlige debatten. Flere faste festivaldeltakere deltar i boikott av festivalen, og uttrykker skuffelse overfor arrangørene.
Flere spørsmål har sirkulert som følge av granskingen - Hvem står ansvarlig for å ta et aktivt standpunkt; artist eller aktør? Skal vi separere politikk og kultur, eller går disse hånd i hånd? Samtidig lurer jeg selv på om vi måler verdigrunnlaget til artistene ut fra hvilke budskap kunsten deres formidler og bygger forventninger av disse, og hvilken skade det gjør når artister formidler empati for Palestina, samtidig som de deltar på festivalen av egen interesse.
Hvordan tillater vi at kultur finansieres av folkemord? Til tross for god dokumentasjon av tilknytninger mellom Øyafestivalen og Israelsk neo-kolonialisme og okkupasjon via både hovedsponsorer som DNB eller PepsiCO, velger de fleste publikummere og artister å se vekk fra festivalens Israel-problem.
Om du var en av de som boikottet årets festival, skal jeg fortelle hvordan samtlige artister forsøker å ta avstand fra folkemordet de selv tjener penger på.
Blant annet ga vokalisten fra det svenske bandet Refused en tale om Palestina under deres konsert på Øyafestivalen. Han ytret blant annet en anti-kapitalistisk rant der hans konklusjon var at istedenfor å ansvarliggjøre enkeltpersoner som ikke deltar i boikott, så skal vi anerkjenne kapitalismen som det store og hele problemet. Jeg kan jo si meg enig i at kapitalisme er problemet, når selverklærte aktivister som han selv heller velger å delta og profittere av folkemord, isteden for å ta den ranten over et intervju eller en insta-post. Kapitalismen er jo tydelig problemet når integritet settes på hylla og byttes ut mot egoisme. Han var ikke alene om å snakke ut om Palestina i løpet av festivalen. Flere artister sa noe, flere artister bar palestinske flagg og keffiyeh, flere artister tok et standpunkt.
Samtidig hadde selve Øyafestivalen satt opp “solidariske” boder som informerte om folkemordet.
Men - når vi vet at artister overser at de profitterer direkte av folkemord, føles det dobbeltmoralsk med politiske rants eller palestinaflagg som backdrop på scenene deres. Når publikummere argumenterer i mot boikott, blir det flaut å gå med en keffiyeh på Øyafestivalen. Boikott for de fleste handler ikke om å arrestere noen, men å forstå hvilke moraler som blir lagt vekk i prosessen. Og å forstå at å ha det gøy på en festival som kan finansieres av folkemord ikke er nøytralt. Solidariteten på Øyafestivalen blir ironisk.
Når man bruker musikk og samhold som et politisk og solidarisk verktøy, i motsetning til artistene på Øyafestivalen som brukte musikk og samhold som samvittighetsplaster, kan man vise akkurat hvor viktig det er å bruke stemme og makt. Spesielt som nokså mainstream artister. Undergrunns arrangement for Gaza som samlet inn drøye 500.000 kr er et prakteksempel på solidaritet som ikke blir ironisk - men også en handling som stiller andre til ansvar. Når venstrelente artister åpner høyrelomma for Øyafestivalen er det lett å føle på at det blir feil, men kanskje vanskeligere å formulere hvorfor. Når Undergrunn viser akkurat hva annet de kunne gjort, så er det lettere å forklare handlingene man savner fra de andre. Ingen halvhjerta palestinaflagg i instabioen for å promotere seg selv, ingen hvitvasking av dobbelmoralitet og heller ingen direkte kritikk til de som ikke får til handling som dem. Kun en plattform for å vise at ingen kan gjøre alt, men de fleste kan gjøre litt.
Når Macklemore, en hvit mann er den første store Hollywood-artisten til å si tydelig ifra og ta et standpunkt blir man kanskje mer skuffa enn sjokkert. Skuffa over Dj Khaled som sikkert ser seg selv i barna i Gaza mer enn Macklemore gjør. Når Marstein blir vår Macklemore, men hans kollegaer som har foreldre med innvandrerbakgrunn legger integriteten på siden vet jeg ikke om jeg skal være skuffa over dem eller stolt av han. Som flerkulturelle står man ikke nødvendigvis med det store og fulle ansvaret for å si ifra, men man skulle kanskje likt å tro at empatien eller det man kan speile seg i av andre situasjoner trosset lysten for å showcase seg selv og putte penger i lommene. Jeg sier meg enig med vokalisten i Refused, kapitalisme er problemet - nettopp fordi den tærer på integriteten. Er spørsmålet om boikott funker, eller om folk gidder?